Spionthrillerkomedieserien som Mick Herron skriv om dei "sløve hestane" ved Slough House, eg storkoser meg. Ser jo også TV-serien med Gary Oldman i spissen, og dei har verkeleg fanga essensen frå bøkene. Nyleg las eg altså ut Londonreglene, den femte boka i serien. Håper det snart kjem fleire, for sidene berre fauk av garde. Ein annan forfattar som eg har lese ein del av, er Jón Kalman Stefánsson. Den nyaste boka Gul ubåt var eit merkeleg samansurium av fortid og notid, av erindringar og fantasi. Kanskje litt for lang for min smak då det var ein del som blei fortalt fleire gongar, men likevel var det ei bra bok. For han kan det der med å skrive, han Stefánsson. Han har ein eigen måte å formulere orda på, skildre det han vil vise oss slik at eg blir fanga:
"Og romanen, som nå omslutter deg, er den verdenen der de døde lever, der det forgangne våkner og igjen blir til en ny tid. En verden der stemmene til de døde og de som lever, veves sammen og blir til en samstemthet, en melodi og et minne som strekker seg mot uendeligheten." (s. 127)
"Mamma sa at musikken finner veien dit ikke noe annet levende finner veien." (s. 117)
"Så holdt de krampaktig rundt rattet for ikke å forsvinne, for ikke å behøve å strekke ut hendene mot oss. Hendene som kunne slå, men som ikke kunne stryke.
Fordi det trengs mot til å elske, men ikke til å slå?
Åh, hold hardt rundt meg, for da blir vi unge igjen.
Hold hardt, for da dør jeg ikke fra deg.
Hold hardt rundt rattet, for da trenger du ikke å trøste meg.
Hold hardt, for da vil det som har svunnet hen, og som vi savner, vende tilbake." (s. 97)
Måtte ha med eit par sitat frå Londonreglene også, humoren som stadig vekk tittar fram mellom all spionasjen: "Det var når bomben sluttet å tikke at man burde bli redd." (s. 147)
"Og det var hovedgrunnen til at Catherine burde være engstelig: Lamb hadde kidnappet Sjefsbikkja og sendt hestene ut på et sinnssykt ærend som, hvis det skulle vise seg å ikke være så sinnssykt likevel, krevde sytten ganger så mange agenter og mye mer ressurser, hvis de ikke skulle gjøre vondt verre. Noe som var deres spesialområde, som noen hadde påpekt. Så hvorfor føltes dert hele bare som en vanlig dag på kontoret? Hun måtte ha vært her for lenge."(s. 147)
"Etter en rask tur innom de to kontorene i denne etasjen – pregløse rom med farger man bare finner på eldgamle fargekart, der sidene er så blasse at alt har blitt nyanser av gult og grått – og en stor bue utenom den mørke flekken under radiatoren, der det har vært en eller annen rustfarget lekkasje, er det tilbake i trappa, som er så gammel og vaklevoren at morgengryet er det eneste som kan bruke den uten å lage lyd – det vil si bortsett fra Jackson Lamb, som når han føler for det kan bevege seg gjennom Slough House like lydløst som et spøkelse, om enn noe mer korpulent. Andre ganger foretrekker Jackson den direkte tilnærmingen, og gyver løs på trappa så det høres ut som en dritings bjørn med en trillebår full av tomme ølbokser.
Men morgengryet kommer til de to siste kontorene mer som et vaktsomt spøkelse enn en full bjørn, og det ser liten forskjell på dem og de i etasjen over, kanskje bortsett fra litt ruglete maling på veggen bak det ene skrivebordet, som om den har blitt malt før den ble ordentlig rengjort, pluss noen klumper som henger igjen på gipsen: best å ikke dvele ved hva det kan være. Ellers har dette kontoret det samme preget av frustrerte ambisjoner som de andre, og for en som er så sensitiv som det lettbeinte morgengryet, rommer det også et minne om vold, og kanskje en anelse om at det vil bli mer. Men morgengryet vet at anelser kan forsvinne som dugg for solen – morgengryet kan alt om dugg – og det dveler ikke et sekund ved muligheten for det. Det går videre, ned den siste trappa, og glir utrolig nok gjennom bakdøra uten å ty til det dyttet som vanligvis må til, for døra er beryktet for sin motvilje mot vanlig bruk. I den fuktige, lille bakgården til Slough House tar morgengryet en pause – klar over at dets tid nesten er ute – og nyter den siste, kjølige stunden." (s. 15)
