OL-byen

Før me såg Les Misérables, tok me lunsjpausen i Lillehammer. Etter å ha ete ein knallgod frukost i Vågå, køyrde me av garde, og me køyrde i eit nydeleg haustvêr. Vatna var blikkstille og trea lyste gult overalt. Vel framme i Lillehammer, blei det lunsj på Lillehammer bakeri. Me hadde greitt med tid og tok difor ein lesepause med kvar vår bok, cappuccino og ein Lillehammerbolle på deling.

Lufta var kald, samstundes varma sola litt og det var fint å berre gå rundt i gatene. Gjekk forbi ein kjempefin bokhandel, men dei hadde dessverre haustferiestengd. Ja, ja, får ta turen innom ein annan gong. Også i bybiletet var det haustfargar, og eg måtte smile av eit kumlok som eg såg; det skal ikkje vere noko tvil om at i denne byen har det vore vinter-OL! Etter ein dryg time i byen, køyrde me vidare med snuten mot Oslo. Tok ein liten avstikkar til Sjusjøen for å besøke onkel på hytta, og det var veldig hyggeleg å sitje ute ein liten halvtime i solveggen og berre prate. 

Dei elendige

"Kan du høre folkets sang?" Tenk, det er allereie ni (!) år sidan såg Les Misérables førre gong, og som den gongen såg eg den på Folketeateret, produsert av Scenekvelder. Som eg så ofte har skrive, må eg også om denne oppsettinga seie at den er heilstøypt frå topp til tå, det var eit av haustferiens store høgdepunkt! Espen Grjotheim og Anders Gjønnes som høvesvis Jean Valjean og Javert viser både styrke og sårbarheit, den indre kampen kjem til uttrykk i songane, og stemmene deira er har ei kraft utan like – både "Før ham hjem" og "Stjerner" fekk fram tårene – eg bøyer meg i støvet! Fantine er ikkje den karakteren som har lengst scenetid, men når Sanne Kvitnes syng "Jeg trodde en gang på en drøm", kjennest sorgen langt inn i hjerterota. Eg må også nemne Thomas Brasel og Andrea Rymoen som Marius og Cosette, for dei får fram håpet om kjærleiken midt i studentopprøret. Ingrid Aspaas og Alexander Langset er dyktige som Eponine og Enjolra, og latteren dukkar opp når Gard B. Eidsvold og Siren Jørgensen kjem dinglande inn på scena som dei übersleske herr og fru Thenardier. Ikkje minst er det eit stort og bra ensemble som løftar hovudrollene, og mange bak scena med lyd, lys, kulissar, koreografri, kostymar, scenografi og orkester som gjer at eg kjem tilbake år etter år – jepp, dette er min fjortande gong eg ser ein musikal på nettopp Folketeateret! Gøy å lese fun fact i programbladet om korleis ein kan sitje i sjette etasje og spele trommer medan resten av orkesteret sit i grava. Tihi, dette visste eg frå før sidan eg kjenner trommisen, men artig å ha det med lell. Viss det er ein musikal du bør få med deg i år, er det denne! 

Avdemsbue

Tåke og små regndropar i lufta, slik er det ofte når ein køyrer på Vestlandet. Likevel var det gylne haustfargar å sjå på trea og opp fjellsidene då me køyrde frå Sjøholt til Vågå for to og ei halv veke sidan. Små fossar sildra ned blant dei mektige fjella, og goget på Raumabanen suste forbi.

Trass mykje vegarbeid, fekk me stoppa på Avdemsbue før dei stengde, ein landhandel med røter tilbake til 1878. Her finn du mykje bra lokalmat, mellom anna ost frå Avdem Gardsysteri, det er noko for ein kvar smak (bokstaveleg tala), både i butikken og i kaféen. For jepp, det er ein kafé der også, og me rakk å drikke kvar vår cappuccino og dele ein kardemommebolle. Herleg og gjennomført stil! Køyrer du forbi Lesja, er dette absolutt plassen å ta ein liten rast.

Parr, Brontë, Stuart og Grimaldi

I natt trur eg det var fleire enn meg som vakna til og frå på grunn av det heftige vêret. Regnet piska på ruta og vinden ulte som aldri før, og den søvnen blei det så som så med. Blærk. Heimelaga scones og bra bok har hjulpe litt for å heve denne sundagen. Og så klart det å ha ein time ekstra sidan me stilte klokka no i natt. Elles skal eg innrømme at eg kjenner haustmørket kjem sigande og det går litt opp og ned. Heldigvis er det ein del som lyser opp dagane, det meste finn du i lista under, men berre det å komme oss ut på ein bra gåtur i går før stormen tok til, var noko som gav meg energi:

✦ å, Maria Parr, altså, eg verkeleg koste meg med å lese Tonje Glimmerdal

✦ og så var det Jane Eyre av Charlotte Brontë, den vil stå igjen som ei årets beste leseopplevingar

✦ haustfargane ute, dei lyser opp kva grå dag som helst

✦ kjempegod pizza med heimelaga saus (jepp, frå tomatar dyrka i hagen)

✦ Olives fyrste Halloween for to år sidan – sjekk ut denne lille sjarmbomba

✦ kjempegod pizza med heimelaga saus (jepp, frå tomatar dyrka i hagen)

✦ ny og bra oppvekstroman frå Douglast Stuart: John sønn av John

✦ morgonhimmelen onsdag på veg til jobb

✦ at det framleis er nokre flotte hortensiaar å sjå ute

✦ for ein liten, pluffete katt som helst ikkje vil dele hundevenen sin med ein mykje større katt

✦ sår og fin bok, Høyere enn himmelen, frå forfattar Virginie Grimaldi

✦ liker generelt ikkje regn, men regndropar kan vere ganske vakre

✦ artig å dyrke rosa østerssopp frå dette dyrkesettet

✦ reisebokhandel i London, denne ser utruleg fin ut

✦ hint av blå himmel midt blant tunge skyer

✦ skuggespel på veggen ved dei fargerike LEGO-blomane

✦ bestemme oss for kor på veggane me skal plassere nokre av bileta våre

✦ bloggen Et katteliv er ti år – gratulerer så mykje!

✦ herleg gåtur i går, kjekt å treffe kjenningar på turen og veldig fint å høyre raustrupesong

✦ nabopusen som ofte er i hagen og stirar inn på oss ;)

✦ oktoberkomboen eg aldri blir lei: retrokjole og okergul strømpebukse

✦ heimelaga scones, kaffi og ei bra bok var det eg trong i dag etter ei stormfull natt

Frukost, middag og noko attåt

Utan mat og drikke, og så vidare. Tar ein liten pause frå lesinga no i kveld med desse fire bileta frå ein dag i Bakewell. Nærmare bestemt den same dagen som då me gjekk i Jane Eyres fotspor. Sjølv om det ikkje er like fancy som å ete hotellfrukost og restaurantmiddag, hadde me det veldig greitt i Bookeeper's Place der me ordna oss sjølve både tidleg og seint. Me unna oss ein is på deling ved elva etter turen og litt kveldssnacks etter middagen. Ferielivet. Og no tilbake til boka.

...loveliest shades of dark red and bronzy green 🍁🍂🍁

"October was a beautiful month at Green Gables, when the birches in the hollow turned as golden as sunshine and the maples behind the orchard were royal crimson and the wild cherry trees along the lane put on the loveliest shades of dark red and bronzy green, while the fields sunned themselves in aftermaths. Anne reveled in the world of color about her. "Oh, Marilla," she exclaimed one Saturday morning, coming dancing in with her arms full of gorgeous boughs. 'I'm so glad I live in a world where there are Octobers. It would be terrible if we just skipped from September to November, wouldn't it? Look at these maple branches. Don't they give you a thrill–several thrills? I'm going to decorate my room with them.'" (kap. 16, Anne of Green Gables av L. M. Montgomery).

Desse orda. Eg veit eg har delt dei her før, men dei er like gjeldande også i år. Og neste år. År etter år. For dei gjer noko med meg, og ikkje minst så kjenner eg meg igjen. Hausten er ikkje min favorittårstid, men oktober med alle sine fargar, den kan eg like. Ikkje berre liker eg den, eg trykkjer den hardt mot brystet, tar meg sjølv i å smile av kvar minste lille fargenyanse (og dei er det mange av), prøver å hugse haustblada i alle moglege fargar når mørke november snart tar over.

Jane Eyre

"'I am no bird; and no net ensnares me; I am a free human being with an independent will, wchich I now exert to leave you.'" (s. 284). Charlotte Brontës klassikar Jane Eyre frå 1847 er definitivt ei av dei bøkene eg til no har lese i år som eg har kost meg mest med. Stemninga er til å ta og kjenne på, det er noko mystisk som ligg og lurer heile vegen: "'Doesn’t she know?' I heard the woman whisper. Leah shook her head, and the conversation was of course dropped. All I had gathered from it amounted to this,—that there was a mystery at Thornfield; and that from participation in that mystery I was purposely excluded." (s.185) Skildringane av landskapet og ikkje minst den sterka stemma til Jane, dette er ein klassikar som sit igjen og som eg veit eg kjem til å lese om igjen. Ikkje berre gjekk me i Jane Eyres fotspor i Hathersage, men ved Haddon Hall – som ligg berre ein liten busstur unna Bakewell – er det blitt spelt inn ikkje mindre enn tre versjonar av denne klassikaren.

"The strong blast and the soft breeze; the rough and the halcyon day; the hours of sunrise and sunset; the moonlight and the clouded night, developed for me, in these regions, the same attraction as for them—wound round my faculties the same spell that entranced theirs." (s. 392)

"'I care for myself. The more solitary, the more friendless, the more unsustained I am, the more I will respect myself. I will keep the law given by God; sanctioned by man. I will hold to the principles received by me when I was sane, and not mad—as I am now. Laws and principles are not for the times when there is no temptation: they are for such moments as this, when body and soul rise in mutiny against their rigour; stringent are they; inviolate they shall be. If at my individual convenience I might break them, what would be their worth? They have a worth—so I have always believed; and if I cannot believe it now, it is because I am insane—quite insane: with my veins running fire, and my heart beating faster than I can count its throbs. Preconceived opinions, foregone determinations, are all I have at this hour to stand by: there I plant my foot.'" (s. 355).

Utgåva eg har ståande i bokhylla, er slåande vakker med gullskrift, gull på sidekantane og nydelege blomar. Okei, så juksa eg litt då me var ute og reiste, men boka er for tjukk til å ha med på ein ferie som interrail ;) Eit siste sitat må eg berre leggje ved: "Hitherto I have recorded in detail the events of my insignificant existence: to the first ten years of my life I have given almost as many chapters. But this is not to be a regular autobiography: I am only bound to invoke Memory where I know her responses will possess some degree of interest; therefore I now pass a space of eight years almost in silence: a few lines only are necessary to keep up the links of connection." (s. 94)