Folio Society

Ikkje så lenge sidan eg fekk denne spennande pakken i posten. Eg visste jo kva det var sidan det var eg sjølv som hadde bestilt det, men berre sjekk ut den innpakkinga – bøkene var pakka inn med ordentleg omtanke. Søtt klistremerke og to fine bokmerke følgde med. Bøkene fann eg hos nettbokhandelen Sancho's Rare Books, og dei har så mange fine og kjekke bøker. 

 

Tre superfine bøker, alle frå Folio Society. Forlaget gir ut praktutgåver av kjente og kjære klassikarar, og eg har eit par bøker frå før, mellom anna Anne of Green Gables som eg fann i ein bruktbokhandel i Hay-on-Wye. Eg skal innrømme at fleire av bøkene frå Folio Society kostar ganske mykje nettopp fordi dei er praktutgåver, og eg kan jo ikkje kjøpe haugevis av desse utgåvene. Men av og til går det an. I postkassa låg bøkene I Capture the Castle av Dodie Smith, The Railway Children av Edith Nesbit og ikkje minst Anne of Avonlea av L. M. Montgomery. Sistnemnde har eg leita etter i fire år, for heilt sidan eg fann den fyrste boka i Wales i 2022, har eg ønskt meg bok nummer to, både fordi heile Anne-serien betyr ein del for meg, men også fordi både den fyrste og den andre er heilt nydelege å sjå på (tihi, kanskje like greitt at det "berre" er desse to og ikkje alle åtte som er gitt ut frå dette forlaget). Og endeleg fann eg den! Joda, den kosta ein del også hos Sancho's, men det var til ein betre pris enn dei få superdyre eg har sett hos andre nettbutikkar, og så fann eg jo som nemnt to andre slik at fraktprisen for tre bøker var overkommeleg. Vakkert syn i bokhylla!

To vidt forskjellige, men gode bøker

Torborg Nedreaas si samling av radiokåseri, gitt ut under tittelen Ytringer i det blå i 1967, er den sjuande boka i mi eiga leseutfordring. Som nemnt i januar, skal eg i år lese ei bok i månaden av norske kvinnelege forfattarar som eg ikkje har lese før, ei bok for kvart tiår mellom 1900 og 2010. Nedreaas er kanskje aller best kjent for romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947), ho var ikkje redd for å skildre tabubelagde emne og ho skreiv både romanar, høyrespel, noveller og stykke for Fjernsynsteateret. Hennar skildringar av kvardagslivet er framleis veldig kjennbart, og i desse kåseria synest eg ho var god på trekke linjene frå det små og ut i den store, vide verda:

"Hver måned som skrider hen over denne vår deilige jord, har sin egen lukt, sitt eget ansikt. En av dem er april, og gjennom selve navnet som er nesten likt på alle menneskespråk, går det et eget glitter. Og etter tusen på tusen vårer er våren like ung. Like ny og forvirrende og åpen for underverker hver dag, hver natt, hver time på døgnet." (s. 17) 

"Det surkler lykkelig i takrennene. Et ekorn krisler oppover en lønnestamme. Når kvelden kommer, er det med stjerner i håret og en tre kvart full måne på slep. Tåken har tatt skoene i hånden og listet bort. Det er aldeles ufattelig, så blankpusset verden er en slik kveld! Den har en helt annen stillhet enn tåkens stillhet det er en skinnende åpen stillhet som føyer universet sammen med vår egen lille tilværelse og gir ekko av en verden som i hele sin mektighet lever med i vårt eget åndepust." (s. 43) 

"Selve ordet «sommer» bærer i seg en smak av høyonn, med den krydrede duften av tusen døende blomster. Sommer – det er solrefleks i levende marmor på en færing som vugger seg dovent i fortøyningene, det er den hete lukten av tjærebredd tømmer og soltørket tang, det er myggestikk på leggene og saltvann i håret. Sommer – det er de søte og syndige dagdrømmene som puster hemmelighetsfullt på deg ut fra dunkelheten under et bjørnebærkratt, og det er prestekraver med elsker av hjerte med lengsel og smerte og så videre en liten orakellek som vi tror like fullt og fast på hver gang vi er forelsket, enten vi er femten eller femogtredve og mer enn som så. Sommerens regn har en annen tone, en annen melodi enn regn ellers. Det synger i løvmassene, det klimprer langs strendene og knitrer i gruset og hamrer i bakken og gråter i mosen. Det lesker og velsigner og gir økt liv til alt det, solen har gitt liv. Og når det går sin vei igjen, møter du en tindrende nybadet sommer, da har underet skjedd på ny og det er blitt sommer en gang til. Selve din evne til å oppleve sommeren er blitt fornyet etter sommerens regn." (s. 35)

"Inni hodet mitt sitter det en liten melodi som ikke vil holde opp. Dette kan jo høres vakkert og poetisk og burde i virkeligheten ha vært det også, ettersom melodien er laget av Schubert og kjent som nydelig, skjønn og deilig og stemningsfull. Fenomenet beror antakelig på at platen med denne melodien gjennom lengre tid må ha ligget øverst i bunken med de platene som NRKs teknikere griper til når det blir pause mellom nyhetssendingen og værmeldingen, eller mellom andre programposter. Opplevelsen er verken skjønn eller poetisk, og jeg er glad lytterne ikke kan høre de manende appeller jeg benytter for å jage melodien vekk. Den er imidlertid ufølsom overfor upoetiske vendinger, så vel som for saklig argumentasjon og for den sak skyld også vennlige henstillinger. Kanskje lytterne har opplevd noe liknende? – Man prøver kan hende med en annen melodi, man nynner energisk og demonstrativt en hvilken som helst annen melodi. Fortrinnsvis en lettfattelig melodi, som menuetten fra Don Juan, Gubban Noah eller Sønner av Norge. Så lenge disse tonene sildrer, holder Schubert seg så noenlunde i bakgrunnen. Men heller ikke et sekund lenger. Kampen minner om den man utkjemper når en tung og innful flue burer som et tannlegebor omkring lampen og stinger nåler gjennom tankene. Hver gang man slår etter den, letter den et øyeblikk for å være på pletten igjen straks etter." (s. 69)

Neste boka derimot, den er noko heilt anna enn Ytringer i det blå. Dette er nemleg den åttande boka i ein eineståande spionthrillerserie, nemleg om dei avdanka agentane frå MI5. Råtne epler av Mick Herron var ei heilt herleg leseoppleving, eg lar rett og slett sitata tale for seg sjølve:

 

"Slough House absorberte endringer, sugde smaken ut av dem og spyttet dem ut igjen." (s. 19) 

 

"Denne dansen, tenkte hun, var like formell som noe Jane Austen kunne ha diktet opp; de høflige løgnene som ble servert, halvsannhetene som ble utvekslet, med håp om at de ikke ville bli avslørt. Spionmiljøet hadde sin egen runddans." (s. 92)

 

"Hun sukket, tørket ferdig og betraktet resultatet: litt færre skitne vinduer. En viss innsats, og nesten null resultat. Nærmest en kopi av dagliglivet i Slough House." (s. 30) 

 

"Høsten kom sigende, og ville ha den vanlige virkningen – når høsten senker seg over byen, mister den adjektivene som trærne mister løv, til det eneste som står igjen er det åpenbare: London er stor, veiene er harde, himmelen er grå, støyen er sterk. Mange måneder til det bildet ble mildere." (s. 204) 

 

"Kanskje den vurderer å knuse denne lille hindringen til fyrstikker og støv, men om så var, glir øyeblikket forbi, vinden går videre og tar orkesteret med. Orkesteret demper seg, leker med temaet en siste gang og gjør seg ferdig. Vinden har et mål, og på dette gretne tidspunktet er den ikke sterk nok til holde på det. Den er på vei til sterkere lys, stjernestatusen som venter, et sted over regnbuen. Dermed blir den svarte døra verken ristet eller rørt. Men i likhet med at den aldri blir åpnet, aldri lukket i døgnets lyse timer, vil den heller ikke gi etter nå, og den som vil inn, må ta sceneinngangen, gjennom smuget, forbi de overfylte søppeldunkene og den nærmest ugjennomtrengelige stanken fra kummene, gjennom døra som kiler seg til alle årstider, og når vedkommende endelig er inne, gå opp trappa med teppet som er like tynnslitt som en skuespillers ego, mellom vegger med muggflekker, under lyspærer som er enten nakne og/eller utbrent. Her inne er det mørkt, et kompakt mørke, med lydeffekter fra dampende fukt og flassende gipsflak, med romsterende skadedyr i kulissene. Trappa blir smalere jo lenger opp man kommer, og de doble kontorene på hver avsats er møblert med shabby rekvisitter med riper overalt og rifter på alt som kan rives opp – ingenting som kan skades to ganger har blitt skadet bare én gang, for historien gjentar seg, først som tragedie og deretter som farse, og her i Slough House er den daglige dont så uendelig ensformig at skuespillerne sliter med å skille dagene fra hverandre. Det er riktigere å si at de tviler på om det spiller noen rolle, for rollen til de sløve hestene, som dette ensemblet blir kalt, er å akseptere kjedsomhet og mangel på tilfredshet; stå skuffet igjen, stirre bittert rundt seg og skjønne at livet ikke er en audition, bortsett fra i de rollene som er det, og det er i de rollene de har sviktet. For Slough House er endestasjonen, rottereiret som Regent’s Park sender taperne sine til, og disse stjerneaspirantene fra den britiske sikkerhetstjenesten lever i etterdønningene av sine yrkestabber. Der de en gang drømte om hovedroller i nasjonens hemmelige forsvar, har de i stedet endt med statistroller, som spydbærere for Jackson Lamb." (s. 16)

 

"Vindens melodi har tonet ut og Slough House er stille som en mus – det vender og vrir seg og krafser og piper. Når morgenen kommer, vil det spredte ensemblet samles igjen, som på ethvert kontor, kjente scener vil utspille seg igjen: den passivt aggressive kjeklingen, den hjernelammende kjedsomheten, den dårlig skjulte fiendtligheten, kranglene om kjøleskapet. Ingen av disse vil endre seg nevneverdig. Men som på ethvert kontor vil de fleste involverte forvente at de skal gjøre det, som om et større drama er på trappene, et som vil viske ut alle deres tidligere feil – stikkord som har gått hus forbi, snubling i replikker, for tidlige utganger – slik at de endelig vil havne i rampelyset. Det er i det minste en grunn til å møte opp: Sjansen for at deres tilstedeværelse i dag vil bety at de slipper å være her i morgen, og at framtiden deres, i stedet for denne endeløse kjedsomheten som utspiller seg blant ødelagte møbler, snarere vil bli en strålende triumf der alt stemmer. Selv de som ikke lenger tror på dette, oppfører seg som om de gjør det, for hva skulle de ellers gjøre? Denne verdenen er liten nok som den er uten å akseptere at den aldri vil bli større. Det er bedre å bevare fantasien om at lyset vil gå ned og teppet opp hvert øyeblikk. At det når som helst vil skje noe." (s. 16) 

Nesten-ferie i hagen

Hagelivet i det siste. Fuglane kvitrar, humlene svirrar rundt og sola skin som aldri før. Sjølv om det ikkje er ferie heilt enno, har me ete ein is i hagen på ein kvardag – det er ikkje kvar dag det er slikt sommarvêr i byen. Og det heilt utan vind! Litt kaffi i kruset, fleire sider i ei god bok, kvardagsluksus.

Bodleian Library

Divinity School og Duke Humfrey's Library i Oxford var absolutt eit av høgdepunkta på fjorårets interrailtur, og eg har spart dette besøket til slutt. Altså, sjekk ut taket! Å, det var utruleg stas å få ei lita omvisning der med så mange gamle bøker (og lukta av desse), arkitekturen og stemninga 

Duke Humfrey's Library frå slutten av 1400-talet er den eldste lesesalen ved Bodleian Library i Oxford. Tenk å kunne sitje her og studere, eller berre lese av all lyst. For å komme inn på dei forskjellige romma, til dømes Radcliffe Camera, må ein tinge billettar på førehand. Desse blir lagt ut på nett ein månad i forkant (akkurat på datoen), så eg var spent på om me klarte å få tak i billettar. Heldigvis gjorde me det, og me valde den guida omvisninga som varer i ein halvtime. Ein treng ikkje alltid så lang tid for å kjenne magien og historia som sit i desse salane, eit perfekt bibliofilbesøk!

Lindgren-klassikar med Leseklubben

Ordentleg lesestund i lag med mannen min no i kveld. Eg las to kapittel i ein fantaysklassikar og ein del sider månadens Christie-bok, og før eg gav meg heilt, var det fram med sjølvaste Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Eg les den jo i lag med Leseklubben på NRK, og det er kjekt å høyre (eller sjå på, alt etter kva ein sjølv ønskjer) ein podcastepisode i veka etter å ha lese dei aktuelle kapitla. Boka hadde eg ståande i bokhylla. Lenge sidan sist eg las denne svenske klassikaren, og det er både fint, kjekt og rørande å lese denne på nytt saman med mange andre lesarar og lyttarar!

Stavanger antikvariat

Søte, fargerike paraplyar i vindauget, ei eiga hylla med Agatha Christie, synleg regnbogeflagg og gamle bøker overalt. Her om dagen fekk eg tatt ein tur innom Stavanger antikvariat i lunsjpausen då me var i sentrum og ikkje i kontor- og lagerlokalet på Gausel. Spennande å gå rundt og sjå kva som finst der, ståande i hylle etter hylle. Eg fann ei bok av Ursula K. Le Guin til mannen min, og før eg gjekk, stod eg ei lita stund og prata med seljaren. Å prate om bøker med andre som er like glad i bøker som ein sjølv, det er sånt som alltid får fram smilet, både der og då og etterpå på veg heim.

Tid for scones i vår eigen hage

Framleis litt rart at me har ein hage som berre er vår. Det har ikkje vore den varmaste våren, så mykje hagetid har det ikkje blitt til no. Heller ikkje i dag, for regnet verkeleg plaska ned store delar av dagen. Men etter orkesterøvinga på laurdag, sat me ei lita stund ute og senka skuldrene. Heimelaga scones med heimelaga sitronkrem, kaffi, kvar vår bok og ein liten dæsj med oreoiskake. Så må me nok beise plattingen på sikt og kanskje også terrassen, men pyttsann.

Side etter side

Fyr i omnen då eg kom heim etter jobben i dag. Ute kjenner ein at vinden tar tak, og det er faktisk nokså surt sjølv om det var nærmare ti gradar om morgonen. Hovudet mitt er litt susete etter tre dagar i ny jobb med mykje ny informasjon og arbeidsoppgåver, samstundes er det kjekt å lære nye ting og kollegaane mine er veldig hyggelege. Eg får lese på bussen og om kveldane, og eg kjenner meg litt som ho i det eine Lisa Aisato-puslespelet som me endeleg har fått opp på veggen. 

For no, slike morgonar

Men dette var dagen i går. Eller, eigentleg kva dag som helst der eg har litt ekstra tid om morgonen. Kaffi og ei bok. Kanskje to. Eller ei tredje bok. Slike stunder tar eg med meg vidare gjennom dagen. Å ha god tid om morgonen kjem eg til å ha mindre av når eg byttar jobb om eit par veker. Eg kjem til å sakne kollegaane mine, alle bøkene eg får sjå kvar dag og slike rolege morgonar. Men eg kjem til å jobbe meir normale tider, måndag til fredag og ikkje kveldar eller helger – eg trur det kjem til å gjere godt. Så får eg nyte dei seine morgonane no medan eg kan, og så klart helgemorgane

Le Petit Prince

"It is such a secret place, the land of tears." Eller i ei anna omsetting: "The land of tears is so mysterious." Orda til Antoine de Saint-Exupéry rører noko ved meg, og The Little Prince er ei av dei få bøkene eg har fleire enn ei utgåve av (viss du lurer, så er dei andre Anne of Green Gables  og The Secret Garden). Utgåvene er ikkje berre ulike på omslaget, dei er også omsett av to ulike personar, og det er interessant å lese favorittsitata med forskjellige ord og vendingar. The Little Prince er i mine auge ei av dei aller vakraste bøkene, tårene kjem kvar gong når eg nærmar meg slutten av boka. Måten kortromanen tar opp tema som tap, einsemd, venskap og kjærleik er universell, den snakkar til alle på tvers av alder og landegrenser, og den skildrar korleis det er å leve på ein måte som får oss til å tenkje lenge etter at forteljinga er ferdig. Etter bibelen, er The Little Prince, eller Le Petit Prince på originalspråket, verdas mest omsette bok, noko den verkeleg fortener!

 

"The most beautiful things in the world cannot be seen or touched, they are felt with the heart."

 

"It's all a great mystery...Look up at the sky and you'll see how everything changes." 

 

"’The stars mean different things to different people. For some they are nothing more than twinkling lights in the sky. For travellers they are guides. For scholars they are food for thought. For my businessman they are wealth. But for everyone the stars are silent. Except from now on just for you...’
’What do you mean?’
’When you look up at the sky at night, since I shall be living on one of them and laughing on one of them, for you it will be as if all the stars were laughing. You and only you will have stars that can laugh!’"

 

"’And when you are comforted (time soothes all sorrows) you will be happy to have known me. You will always be my friend. You will want to laugh with me. And from time to time you will open your window, just for the pleasure of it… And your friends will be astonished to see you laughing whilst gazing at the sky. And so you will say to them, “Yes, stars always make me laugh."’" 

Word on the Water

Regnar det der du er? Her i byen har det bøtta ned i heile dag, og då er det litt ekstra kjekt å ta eit lite tilbakeblikk på ein julidag i fjor då me besøkete ein bokbåt. Ein bokbåt sa du?! Jepp, Word on the Water er nemleg ein liten bokhandel om bord på ein båt i Regent's Canal i London. Ikkje heilt kronologisk, for eg manglar eit blogginnlegg eller to frå Oxford, men eg hoppar litt likevel. Bokhandelen er ikkje stor, noko som berre gjer den meir unik og sjarmerande i mine auge, og den er enkel å finne, til dømes i gangavstand frå King's Cross. Me var ikkje aleine om å besøke bokbåten, og sjølv om eg ikkje fann ei bok, gjorde mannen min det. Han fekk den stempla med eit eiga bokbåtstempel. Og noko anna som er ganske kult: dei har ei eiga Spotify-liste, så då me kom heim til Stavanger igjen, fann me den og har høyrt mykje på songane, eit lite musikalsk bokminne.

Morse Bar

Eller ikkje berre ein tur på bar, men ei vandring i fotspora til sjølvaste Endeavour Morse rundt om i Oxford i juli i fjor. Via nettsida Interview Room One, fann eg eit kart over Morse-relaterte lokasjonar i Oxford. Både Hertford Bridge og Radcliffe Camera har eg lagt ut bilete av her tidlegare, men det blei ein ny tur dit faktisk to av dagane då det var litt enklare å ta bilete med tanke på sollyset. Brua var på kartet, ein lokasjon som ein kan finne på tvers av dei tre Morse-seriane (Inspector Morse, Lewis og Endeavour). Radcfliffe Camera stod ikkje på kartet, men pyttsann, det var flott å studere litt nøyare uansett. Covered market stod også på kartet, og sjølv om puben Lamb & Flag er under oppussing, traska me forbi og såg den frå utsida (den er med i fyrste episode av Endeavour). Rett over kan ein sjå eit lite bilete frå Bodleian Library der me var på omvisning eit par timar før me drog tilbake til London. Å, for ei magisk oppleving, så klart kjem det fleire bilete frå dette biblioteket!

 

Høgdepunktet på vår lille byvandring i Morses fotspor, var nok The Morse Bar. Inne på The Randolph Hotel har dei laga ein bar som er dedisert forfattaren av bøkene og ikkje minst den originale TV-serien. Me tinga kvar vår drink som begge hadde namn etter serien, og eg skal innrømme at det var stor stas å sitje i ein god stol i ein staseleg bar omgitt av ekte Morse-stemning. Alle detaljane, lysekronene, flaskene i vindauget og så klart ei Morse-bok i fanget. Tihi, me sat og las i bøkene våre, det gjorde me, men boka er den fjerde i serien og eg kjøpte den i Oxford før eg hadde lese bok to og tre, så den er mest med som ein liten rekvisitt. Alltid kjekt med slike litterære besøk!