Boklege illustrasjonar og kjekke sitat

Alle dei kjekke bøkene eg har lese i det siste, tihi, for dei er det nemleg mange av. To av bøkene er meir retta mot yngre lesarar, men eg seier ikkje "nei, takk" til ei bok eller fem med flotte illustrasjonar. Armstrong av Torben Kuhlmann fortel den (nesten) sanne historia om astronautmusa Armstrong. Eg koste meg med å lese den, ete eit par makronar og drikke kaffi no i helga, og i denne lille videoen på Instgram kan du sjå fleire av illustrasjonane frå boka. Og så har me Vindmakeren. Lisa Aisatos illustrasjonar og Maja Lundes fortelling er ein fantastisk kombinasjon. Boka er nummer tre i årstidskvartetten, og som med Snøsøsteren og Solvokteren er dette ei sår, litt mystisk og vakker historie. Samstundes er den relativt tidsaktuell med tanke på alle dei som er på flukt frå sine heim, som står midt i ei beintøff tid (av mangel på andre ord). Til slutt måtte eg berre ha med eit par sitat frå boka Den siste djevelen må dø av Richard Osman, bok nummer fire om Elisabeth, Ibrahim, Joyce og Ron i Torsdagsmordklubben. For Osman har ei heilt eigen måte å skildre på, ein restaurant prata og ser som om den er ein person, humoren sit laust samstundes som me også får eit glimt av demenstunge dagar hos ein nær og kjær person av hovudkarakterane. Å vere i lag med desse herlege folka er som å sitje under eit mjukt teppe og få ein god, varm klem:

 

"Da Ron går gjennom Coopers Chase, smetter en rev over stien. Hvite tipper på begge ørene. Ron ser ham ofte, pilende inn og ut av buskene. Man vet hvor man står med rever. De prøver ikke å lure deg til å tro at de er noe annet enn det de er." (s. 133, Den siste djevelen må dø) 

"Elizabeth legger seg på ryggen og ser opp på himmelen, hun også. På skyene. Stephen er ikke der oppe, men et eller et sted er han, og hun kan like gjerne finne ham der. Finne smilet hans, og armene hans, og vennskapet han hans og motet hans. Elizabeth begynner å gråte, og gjennom tårene smiler hun sitt første, lille smil siden den forferdelige dagen." (s. 403, Den siste djevelen må dø)

"Restauranten i Coopers Chase har sett litt av hvert i løpet av de siste årene. Den har sett en tidligere høyesterettsdommer dø mens hun ventet på en banan- og toffeepai. Den har sett en krangel som var så opphetet at en kvinne på åttini til slutt skilte seg fra ektemannen gjennom sekstiåtte år, og den har til og med sett et offentlig frieri, som ble møtt med stor jubel da det skjedde, og senere forbigått i stillhet da det viste seg at den aktuelle mannen allerede var gift. Den har sett feiringer, minnestunder, forelskelser, fremvisning av barn, barnebarn og oldebarn, og til og med en hundreårsdag, som endte med at politiet ble tilkalt som følge av en episode der en mannlig stripper var innblandet.
Men den har aldri sett et selskap av den typen som sitter rundt det private bordet i vinterhagen nå. To av Storbritannias største narkotikasmuglere, en styrtrik antikvitetshandler og den enorme kanadiske ektemannen hennes, en professor i historisk arkeologi ved Universitetet i Kent, en tungttatovert polsk håndverker og øverst ved bordet, de stolte vertene: en tidligere sykepleier, en tidligere spion, en tidligere fagforeningsleder og en tidvis praktiserende psykiater." (s. 256, Den siste djevelen må dø).