🕊🎶

30. desember 2022. Tankar om ein song på årets nest siste dag. For eit drygt år sidan skreiv eg ned nokre ord om "Benedictus" av Karl Jenkins. At eg fyrste gong høyrde den på julekonsert med Ole Edvard Antonsen på trompet i konserthuset. At eg har fleire versjonar av den på julesonglista mi, og fleire av versjonane også er på lista mi over rolege songar. Songar eg ofte speler medan eg sit og les. Berre i dag dukka songen opp to gongar i løpet av ganske kort tid. Kvar gong den kjem, kjenner eg at skuldrene blir låge. Ro. Stille. Når regnet piplar ned ute, ein dag er grå og ting er kjipt, kan likevel "Benedictus" få det heile til å sjå lysare ut. Karl Jenkins forklarer her kvifor songen kjennest så vakker og mektig ut på same tid. Komponisten skreiv songen som ein del av messa The Armed Man – A Mass for Peace, ei messe dedisert til offera under Kosovo-krigen på 90-talet. Med alt som skjer i verda no, er heile verket enno aktuelt. Av og til set eg på heile messa og høyrer meg gjennom det dramatiske, det triste, det rolege, det håpefulle. Melodisk håp om ei betre verd. Ein melodi eg kan høyre om og om igjen, i mine øyre som balsam for sjela. Vakker harmoni, uansett tid og stad.