To vidt forskjellige, men gode bøker

Torborg Nedreaas si samling av radiokåseri, gitt ut under tittelen Ytringer i det blå i 1967, er den sjuande boka i mi eiga leseutfordring. Som nemnt i januar, skal eg i år lese ei bok i månaden av norske kvinnelege forfattarar som eg ikkje har lese før, ei bok for kvart tiår mellom 1900 og 2010. Nedreaas er kanskje aller best kjent for romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947), ho var ikkje redd for å skildre tabubelagde emne og ho skreiv både romanar, høyrespel, noveller og stykke for Fjernsynsteateret. Hennar skildringar av kvardagslivet er framleis veldig kjennbart, og i desse kåseria synest eg ho var god på trekke linjene frå det små og ut i den store, vide verda:

"Hver måned som skrider hen over denne vår deilige jord, har sin egen lukt, sitt eget ansikt. En av dem er april, og gjennom selve navnet som er nesten likt på alle menneskespråk, går det et eget glitter. Og etter tusen på tusen vårer er våren like ung. Like ny og forvirrende og åpen for underverker hver dag, hver natt, hver time på døgnet." (s. 17) 

"Det surkler lykkelig i takrennene. Et ekorn krisler oppover en lønnestamme. Når kvelden kommer, er det med stjerner i håret og en tre kvart full måne på slep. Tåken har tatt skoene i hånden og listet bort. Det er aldeles ufattelig, så blankpusset verden er en slik kveld! Den har en helt annen stillhet enn tåkens stillhet det er en skinnende åpen stillhet som føyer universet sammen med vår egen lille tilværelse og gir ekko av en verden som i hele sin mektighet lever med i vårt eget åndepust." (s. 43) 

"Selve ordet «sommer» bærer i seg en smak av høyonn, med den krydrede duften av tusen døende blomster. Sommer – det er solrefleks i levende marmor på en færing som vugger seg dovent i fortøyningene, det er den hete lukten av tjærebredd tømmer og soltørket tang, det er myggestikk på leggene og saltvann i håret. Sommer – det er de søte og syndige dagdrømmene som puster hemmelighetsfullt på deg ut fra dunkelheten under et bjørnebærkratt, og det er prestekraver med elsker av hjerte med lengsel og smerte og så videre en liten orakellek som vi tror like fullt og fast på hver gang vi er forelsket, enten vi er femten eller femogtredve og mer enn som så. Sommerens regn har en annen tone, en annen melodi enn regn ellers. Det synger i løvmassene, det klimprer langs strendene og knitrer i gruset og hamrer i bakken og gråter i mosen. Det lesker og velsigner og gir økt liv til alt det, solen har gitt liv. Og når det går sin vei igjen, møter du en tindrende nybadet sommer, da har underet skjedd på ny og det er blitt sommer en gang til. Selve din evne til å oppleve sommeren er blitt fornyet etter sommerens regn." (s. 35)

"Inni hodet mitt sitter det en liten melodi som ikke vil holde opp. Dette kan jo høres vakkert og poetisk og burde i virkeligheten ha vært det også, ettersom melodien er laget av Schubert og kjent som nydelig, skjønn og deilig og stemningsfull. Fenomenet beror antakelig på at platen med denne melodien gjennom lengre tid må ha ligget øverst i bunken med de platene som NRKs teknikere griper til når det blir pause mellom nyhetssendingen og værmeldingen, eller mellom andre programposter. Opplevelsen er verken skjønn eller poetisk, og jeg er glad lytterne ikke kan høre de manende appeller jeg benytter for å jage melodien vekk. Den er imidlertid ufølsom overfor upoetiske vendinger, så vel som for saklig argumentasjon og for den sak skyld også vennlige henstillinger. Kanskje lytterne har opplevd noe liknende? – Man prøver kan hende med en annen melodi, man nynner energisk og demonstrativt en hvilken som helst annen melodi. Fortrinnsvis en lettfattelig melodi, som menuetten fra Don Juan, Gubban Noah eller Sønner av Norge. Så lenge disse tonene sildrer, holder Schubert seg så noenlunde i bakgrunnen. Men heller ikke et sekund lenger. Kampen minner om den man utkjemper når en tung og innful flue burer som et tannlegebor omkring lampen og stinger nåler gjennom tankene. Hver gang man slår etter den, letter den et øyeblikk for å være på pletten igjen straks etter." (s. 69)

Neste boka derimot, den er noko heilt anna enn Ytringer i det blå. Dette er nemleg den åttande boka i ein eineståande spionthrillerserie, nemleg om dei avdanka agentane frå MI5. Råtne epler av Mick Herron var ei heilt herleg leseoppleving, eg lar rett og slett sitata tale for seg sjølve:

 

"Slough House absorberte endringer, sugde smaken ut av dem og spyttet dem ut igjen." (s. 19) 

 

"Denne dansen, tenkte hun, var like formell som noe Jane Austen kunne ha diktet opp; de høflige løgnene som ble servert, halvsannhetene som ble utvekslet, med håp om at de ikke ville bli avslørt. Spionmiljøet hadde sin egen runddans." (s. 92)

 

"Hun sukket, tørket ferdig og betraktet resultatet: litt færre skitne vinduer. En viss innsats, og nesten null resultat. Nærmest en kopi av dagliglivet i Slough House." (s. 30) 

 

"Høsten kom sigende, og ville ha den vanlige virkningen – når høsten senker seg over byen, mister den adjektivene som trærne mister løv, til det eneste som står igjen er det åpenbare: London er stor, veiene er harde, himmelen er grå, støyen er sterk. Mange måneder til det bildet ble mildere." (s. 204) 

 

"Kanskje den vurderer å knuse denne lille hindringen til fyrstikker og støv, men om så var, glir øyeblikket forbi, vinden går videre og tar orkesteret med. Orkesteret demper seg, leker med temaet en siste gang og gjør seg ferdig. Vinden har et mål, og på dette gretne tidspunktet er den ikke sterk nok til holde på det. Den er på vei til sterkere lys, stjernestatusen som venter, et sted over regnbuen. Dermed blir den svarte døra verken ristet eller rørt. Men i likhet med at den aldri blir åpnet, aldri lukket i døgnets lyse timer, vil den heller ikke gi etter nå, og den som vil inn, må ta sceneinngangen, gjennom smuget, forbi de overfylte søppeldunkene og den nærmest ugjennomtrengelige stanken fra kummene, gjennom døra som kiler seg til alle årstider, og når vedkommende endelig er inne, gå opp trappa med teppet som er like tynnslitt som en skuespillers ego, mellom vegger med muggflekker, under lyspærer som er enten nakne og/eller utbrent. Her inne er det mørkt, et kompakt mørke, med lydeffekter fra dampende fukt og flassende gipsflak, med romsterende skadedyr i kulissene. Trappa blir smalere jo lenger opp man kommer, og de doble kontorene på hver avsats er møblert med shabby rekvisitter med riper overalt og rifter på alt som kan rives opp – ingenting som kan skades to ganger har blitt skadet bare én gang, for historien gjentar seg, først som tragedie og deretter som farse, og her i Slough House er den daglige dont så uendelig ensformig at skuespillerne sliter med å skille dagene fra hverandre. Det er riktigere å si at de tviler på om det spiller noen rolle, for rollen til de sløve hestene, som dette ensemblet blir kalt, er å akseptere kjedsomhet og mangel på tilfredshet; stå skuffet igjen, stirre bittert rundt seg og skjønne at livet ikke er en audition, bortsett fra i de rollene som er det, og det er i de rollene de har sviktet. For Slough House er endestasjonen, rottereiret som Regent’s Park sender taperne sine til, og disse stjerneaspirantene fra den britiske sikkerhetstjenesten lever i etterdønningene av sine yrkestabber. Der de en gang drømte om hovedroller i nasjonens hemmelige forsvar, har de i stedet endt med statistroller, som spydbærere for Jackson Lamb." (s. 16)

 

"Vindens melodi har tonet ut og Slough House er stille som en mus – det vender og vrir seg og krafser og piper. Når morgenen kommer, vil det spredte ensemblet samles igjen, som på ethvert kontor, kjente scener vil utspille seg igjen: den passivt aggressive kjeklingen, den hjernelammende kjedsomheten, den dårlig skjulte fiendtligheten, kranglene om kjøleskapet. Ingen av disse vil endre seg nevneverdig. Men som på ethvert kontor vil de fleste involverte forvente at de skal gjøre det, som om et større drama er på trappene, et som vil viske ut alle deres tidligere feil – stikkord som har gått hus forbi, snubling i replikker, for tidlige utganger – slik at de endelig vil havne i rampelyset. Det er i det minste en grunn til å møte opp: Sjansen for at deres tilstedeværelse i dag vil bety at de slipper å være her i morgen, og at framtiden deres, i stedet for denne endeløse kjedsomheten som utspiller seg blant ødelagte møbler, snarere vil bli en strålende triumf der alt stemmer. Selv de som ikke lenger tror på dette, oppfører seg som om de gjør det, for hva skulle de ellers gjøre? Denne verdenen er liten nok som den er uten å akseptere at den aldri vil bli større. Det er bedre å bevare fantasien om at lyset vil gå ned og teppet opp hvert øyeblikk. At det når som helst vil skje noe." (s. 16)