Harpemusikk i siste sats

To bøker eg nyleg har lese og likt. I fjor las eg How the Penguins Saved Veronica av Hazel Prior, og det var ei av dei beste bøkene eg las det året. Ellie and the Harpmaker var kanskje ikkje terningkast-seks-bok, men eg likte den likevel veldig godt og verkeleg koste meg med å lese om Ellie og harpemakaren Dan. Heilt sidan eg las Et helt liv i 2016, har eg slukt bøkene som Robert Seethaler har skrive. I Siste sats får me bli med på Gustav Mahlers siste reise. Fleire gode sitat frå begge bøkene, men det er vel frå Siste sats at orda og setningane kjem til å bli med meg ei stund. Minna om dagane som var, om kjærleiken til familien og ikkje minst om musikken som finst overalt.

 

"I’ve noticed that the act of cutting always helps me think. I do some good thinking when I cut up wood to make harps too." (s. 11, Ellie and the Harpmaker) 

 

"When you’re waiting for something, time has a way of slowing right down. Those weeks I was at my sister Jo’s house time went slower than a snail with very bad rheumatism. I wished I could have pressed the fast-forward button on time and got myself back to my Harp Barn, but Jo said I was not well enough and anyway the barn wasn’t ready yet, so waiting was my only choice. I did not like waiting. Not at all. I was twitchy." (s. 261, Ellie and the Harpmaker)

 

"The day is a bright, bold one. The trees are stirring the air with their branches and ragged white clouds are racing each other across the sky. The sun is blasting everything with color: greens ranging from emerald to sage to lime; even the old brown shreds of bracken are rich with auburn and burnished copper. As I watch from the window the landscape becomes wilder and hillier and sheepier. I feel that simultaneously I am becoming Dannier. And I realize that Exmoor is more than my home. Much more. Exmoor, in a way, is me. It is where I can do my harpmaking and where I can be my absolute self, and those two things are very bound up in each other." (s. 261, Ellie and the Harpmaker)

 

"Men etter hvert som han ble eldre, ble han også roligere, bevegelsene ble mer sparsomme, nå sto han nesten urørlig, bortsett fra høyrehånda som tegnet skjøre linjer i luften, og øynene, som folk sa at kunne lyse som glødende kullbiter under konsertene, og der de elektriske lyktene på scenen speilet seg som ørsmå lyn under applausen." (s. 49, Siste sats)

 

"Musikken overgikk ethvert menneskelig vesen og behøvde i grunnen verken musikere eller lyttere. Musikken trengte ikke noe eller noen, den bare var." (s. 60, Siste sats)

 

"Et halvt år hadde gått siden denne kvelden, et halvår som var som et halvt liv. Men med ett var stundens triumf så nærværende at Mahler syntes han fortsatt kunne høre hyllestropene og jubelen. Han husket hvordan han hadde stått på podiet med skjelvende knær, omringet av folk som stimlet mot ham, som lo og gråt og var som beruset av glede og beundring. Han hadde søkt Almas ansikt i mengden, men ikke klart å finne det i alt kaoset av lys og skrål. Han var alene med all lykken." (s. 93, Siste sats) 

"Musikken til den døde mannen var annerledes. Han så den for seg som noe stort, uberegnelig. Det er synd og skam, tenkte han, at den nå er tapt for alltid." (s. 103, Siste sats)