På trea om våren. Når alt byrjar å spire langs bakken, kjem det jaggu meg vakre blomar høgare oppe også. Kameraet går varmt fordi eg gong på gong prøver å fange lyset, fargane, vinden som raslar mellom blomane, sjølve vårmagien. Ikkje berre berre, bileta yter ikkje røynda rettferd. Men eg prøver likevel, år etter år. Stoppa opp litt ekstra på veg til jobb ein av dagane for å ta opp ein video. Våren, altså! No ligg blomane som eit tynt, mjukt teppe av konfetti på bakken. Vårens rosa gull.
"Hvorfor dras man mot bøker slik man dras mot mennesker? Hvorfor
tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som
virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får
oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og
kanskje endrer livet vårt?" (side 73)
"I hjertet ditt vil det alltid være en plass til Alexandre, kjæresten din i andre klasse.
Du kommer aldri til å gifte deg med noen.
Du vil alltid være Léonine Toussaint. Frøken. Du kommer aldri til å like noe annet enn arme riddere, omelett, pommes frites, makaroni, pannekaker, fiskepinner, marengs i vaniljesaus og pisket krem. I stedet vil du vokse opp i den kjærligheten jeg alltid kommer til å ha til deg. Du vil vokse opp et annet sted, i Middelhavet, i Sashas hage, i verdens hvisken, i en fugls flyktige svev, i grålysningen, i skumringen, gjennom en ung jente jeg tilfeldigvis møter, i et tres bladverk, i en kvinnes bønn, i en manns tårer, i skinnet fra et stearinlys. Du vil bli gjenfødt, senere, en vakker dag, som en blomst eller en liten gutt, født av en annen mor, du kommer til å befinne deg overalt hvor jeg hviler blikket. Uansett hvor hjertet mitt befinner seg, vil ditt fortsette å slå." (s. 303)
Du vil alltid være Léonine Toussaint. Frøken. Du kommer aldri til å like noe annet enn arme riddere, omelett, pommes frites, makaroni, pannekaker, fiskepinner, marengs i vaniljesaus og pisket krem. I stedet vil du vokse opp i den kjærligheten jeg alltid kommer til å ha til deg. Du vil vokse opp et annet sted, i Middelhavet, i Sashas hage, i verdens hvisken, i en fugls flyktige svev, i grålysningen, i skumringen, gjennom en ung jente jeg tilfeldigvis møter, i et tres bladverk, i en kvinnes bønn, i en manns tårer, i skinnet fra et stearinlys. Du vil bli gjenfødt, senere, en vakker dag, som en blomst eller en liten gutt, født av en annen mor, du kommer til å befinne deg overalt hvor jeg hviler blikket. Uansett hvor hjertet mitt befinner seg, vil ditt fortsette å slå." (s. 303)
"Jeg lukker igjen Irènes dagbok med tungt hjerte. Slik man lukker igjen
en roman man har forelsket seg i. En roman som har blitt en venn man har
vondt for å legge fra seg fordi man vil ha den i nærheten, for hånden." (s. 444)
Å vanne blomster om kvelden av Valérie Perrin er ei av bøkene eg nyleg har lese. Kor
skal eg starte?! Eg må innrømme at eg brukte litt på å
komme inn i den, men så blei eg bergtatt. Beste ordet eg kjem på er
sårvakker, neste tøff og også vond om sorg, om å velje livet, om
gravlundvaktaren Violette som lev eit stille liv i ein landsby i
Bourgogne. Ho ber på ei sorg og eit sakn som me bit for bit får ta del
i, ei historie blir nøsta opp og romanen sit igjen lenge. Sitata over viser nokre av dei vakre ord og vendingane som eg la ekstra merke til, setningar som får ein til å føle noko. Litteraturens kraft.
Legg igjen ein fin tanke