Tritonus av Kjell Westö er ei bok eg nyleg las ut, og med ein dirigent som hovudperson er dette ei bok eg fort fann glede i å lese. Å kunne dykke ned i ei bok der musikk og dirigering er ei stor del av handlinga, det kunne eg gjerne gjort meir av. Boka handlar også om einsemd og det å finne seg til rette på ein ny plass, karriere og yrkesval, om det å bli eldre og kjenne seg passé i tillegg til dirigentlivet og sist – men ikkje minst – om kjærleiken til musikken. Under finn du to sitat som eg synest skildrar stemninga i boka veldig bra, som skildrar orkester-, dirigent- og musikarlivet:
"I intervjuer pleide han å si at orkesteret var hans instrument, og at én pluss én måtte bli tre: hundre musikere måtte samspilt låte som hundre og femti når han førte orkesteret inn i et crescendo. Men samtidig måtte hver solo tre frem med stillhet og rom omkring seg, like presist og utmeislet som den fineste skulptur. Den gode tolkningen krevde hardt arbeid, begavelse var bare yngel i musikkens veldige hav. De beste musikerne forsto det og aksepterte at dirigenten krevde mye: det var de samme musikerne som kom godt forberedt til prøvene, og som var de første til å innta plassene sine etter hver pause." (s. 14)."Den matte kirkebelysningen var skånsom mot øynene, og han lot som han så ut av det nærmeste vinduet mens han i virkeligheten forestilte seg at han allerede spilte. Han tenkte på de første taktene, hvor viktig det var at ansatsen ble perfekt så musikken kunne strømme fritt fra første stund, med tydelig fokus og dyp resonnans." (s. 399)
Selma Lagerlöf var jo som nemnt den siste litteraturprisvinnaren som eg las no i år, og eg berre måtte ta bilete av alle dei fire juleforteljingane side om side. Er dei ikkje vakre?! Litt nytt på lesefronten på ein fredag, rett før helga. Skal jobbe både i morgon og sundag, så det blir ikkje tid til så mykje lesing, men satsar på å lese litt i ei søt julebok etter jobben. Og snart er det jul!
Legg igjen ein fin tanke