Fuglevokteren fra Vega

"Hun var vokteren av dette stedet. Alt rundt oss, mellom havbunn og himmel, var under denne sytti år gamle kvinnens beskyttelse. beskyttelse. Jeg så på henne sitte der i båten sammen med meg, og tenkte på hvor vidunderlig latterlig det var. Hun var maktesløs overfor de enorme naturkreftene som var i sving på øyene, og overfor problemene havet led under, men ikke desto mindre var hun innbitt bestemt på å prøve." (s. 227)

Som eg skreiv i førre vekes sundagsliste, trur Fuglevokteren fra Vega må vere ei av dei beste bøkene eg har lese i år! Tidlegare har forfattaren, James Rebanks, skrive Sauebondens liv og Livet på landet. Den fyrste skildrar fyrst og fremst hans liv som bonde i Lake District, medan han i den andre fortel om korleis nyvinningar har tatt over gamlemåten å drifte gardar på, nyvinningar som effektiviserer, men også øydelegg delar av jorda. For ein del år tilbake, kjente Rebanks seg rotlaus og hamna i ei krise; som han sjølv skriv, følte han at han var ein dårleg ektemann, far, son, og bror. Han kom til å tenkje på Anna, ein fuglevaktar han møtte på ein tur i Noreg ein del år før dette igjen, og Rebanks sende eit brev til ho spurte om han kan komme og vere med ut i havgapet for å besøke av henne og lære av arbeidet hennar, kanskje finne ei ny meining oppi krisa. Anna sa ja, men skreiv at han måtte komme snart sidan dette kunne bli hennar siste sesong som fuglevaktar, eit gammalt yrke som er i ferd med å døy ut. Som fuglevaktar har Anna tatt vare på vill ærfugl, hjelpt dei å lage reir og sett til at forholda var så gode som dei kunne vere. Sjølv om namn og stadnamn er fiktive for å bevare anonymiteten, er dette er forteljinga om tida med Anna, om vêr og øyer, om ein arv, om timar med stille og om ein fugl som utan fuglevaktarar kanskje ikkje hadde vore til lenger – Rebanks skriv på ein måte som gjer at eg er der ute, på Fjærøy langt, langt ute i havgapet.

 

"Det skulle en viss type personlighet til for å kunne bo på et fuglevær i varntiden, fortalte Anna. Stillhet er plagsomt. Folk er så vant til ståk og skravling at de knapt kan vente med å fylle stillhet med lyd." (s. 160)

 

"Jeg ble stående på toppen av åsen og tok utsikten inn over meg.
Sola var på vei ned og malte en iskald, hvit vei over havet. Den startet ute ved horisonten og gikk over bølgene, opp på berget, gjennom meg og tilbake til de snødekte fjellene langs kysten, Norges ryggrad. De blå fjellene der inne strakte seg helt til Sverige." (s. 56)

 

"Anna gikk foran meg over et bredt, flatt svaberg som et lite fyrstikkmenneske i en diger skjærgård. Langs stien lå det knuste gåseegg, og det var en liten bukt full av tang, drivved og skrot der. Hun viste vei til noen e-hus på en odde hundre meter unna. Underveis viste hun meg en haug med fjær; levningene av en gås som var drept av en havørn. Det pågikk en urgammel dragkamp her hver eneste dag, sa hun; mellom de som skulle bringe ungene sine til verden, og de som måtte drepe dem for å overleve. Hele fugleværet var som et Serengeti ved havet." (s. 142)

"Jeg tror de begge var klar over at ting ikke kunne bli som før, at dynamikken kom til å endre seg, og at det kanskje ikke kom til å være behagelig for noen av dem. Kanskje er det med dunvær som med slektsgårder: nesten umulig å overlate til neste generasjon uten at noen blir såret. Vi kan ikke samtidig være det vi er og det vi ønsker å være; noe i oss må dø for at noe annet skal bli født." (s. 237)