Folio Society

Ikkje så lenge sidan eg fekk denne spennande pakken i posten. Eg visste jo kva det var sidan det var eg sjølv som hadde bestilt det, men berre sjekk ut den innpakkinga – bøkene var pakka inn med ordentleg omtanke. Søtt klistremerke og to fine bokmerke følgde med. Bøkene fann eg hos nettbokhandelen Sancho's Rare Books, og dei har så mange fine og kjekke bøker. 

 

Tre superfine bøker, alle frå Folio Society. Forlaget gir ut praktutgåver av kjente og kjære klassikarar, og eg har eit par bøker frå før, mellom anna Anne of Green Gables som eg fann i ein bruktbokhandel i Hay-on-Wye. Eg skal innrømme at fleire av bøkene frå Folio Society kostar ganske mykje nettopp fordi dei er praktutgåver, og eg kan jo ikkje kjøpe haugevis av desse utgåvene. Men av og til går det an. I postkassa låg bøkene I Capture the Castle av Dodie Smith, The Railway Children av Edith Nesbit og ikkje minst Anne of Avonlea av L. M. Montgomery. Sistnemnde har eg leita etter i fire år, for heilt sidan eg fann den fyrste boka i Wales i 2022, har eg ønskt meg bok nummer to, både fordi heile Anne-serien betyr ein del for meg, men også fordi både den fyrste og den andre er heilt nydelege å sjå på (tihi, kanskje like greitt at det "berre" er desse to og ikkje alle åtte som er gitt ut frå dette forlaget). Og endeleg fann eg den! Joda, den kosta ein del også hos Sancho's, men det var til ein betre pris enn dei få superdyre eg har sett hos andre nettbutikkar, og så fann eg jo som nemnt to andre slik at fraktprisen for tre bøker var overkommeleg. Vakkert syn i bokhylla!

Inneplantar

Blomar, grønkål, agurk og tomatar, ute i hagen har det vekse mykje forskjellig og det er stas å sjå at det skjer noko med det ein sjølv har sådd. Men det er ikkje berre ute det skjer ting: inne har gummifikenen vår fått nye skot etter at mannen min toppa planten og orkidéane har vakna og ser ut til i trivst i stova vår. Med andre ord blomar det både ute og inne på denne tida av året.

To vidt forskjellige, men gode bøker

Torborg Nedreaas si samling av radiokåseri, gitt ut under tittelen Ytringer i det blå i 1967, er den sjuande boka i mi eiga leseutfordring. Som nemnt i januar, skal eg i år lese ei bok i månaden av norske kvinnelege forfattarar som eg ikkje har lese før, ei bok for kvart tiår mellom 1900 og 2010. Nedreaas er kanskje aller best kjent for romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947), ho var ikkje redd for å skildre tabubelagde emne og ho skreiv både romanar, høyrespel, noveller og stykke for Fjernsynsteateret. Hennar skildringar av kvardagslivet er framleis veldig kjennbart, og i desse kåseria synest eg ho var god på trekke linjene frå det små og ut i den store, vide verda:

"Hver måned som skrider hen over denne vår deilige jord, har sin egen lukt, sitt eget ansikt. En av dem er april, og gjennom selve navnet som er nesten likt på alle menneskespråk, går det et eget glitter. Og etter tusen på tusen vårer er våren like ung. Like ny og forvirrende og åpen for underverker hver dag, hver natt, hver time på døgnet." (s. 17) 

"Det surkler lykkelig i takrennene. Et ekorn krisler oppover en lønnestamme. Når kvelden kommer, er det med stjerner i håret og en tre kvart full måne på slep. Tåken har tatt skoene i hånden og listet bort. Det er aldeles ufattelig, så blankpusset verden er en slik kveld! Den har en helt annen stillhet enn tåkens stillhet det er en skinnende åpen stillhet som føyer universet sammen med vår egen lille tilværelse og gir ekko av en verden som i hele sin mektighet lever med i vårt eget åndepust." (s. 43) 

"Selve ordet «sommer» bærer i seg en smak av høyonn, med den krydrede duften av tusen døende blomster. Sommer – det er solrefleks i levende marmor på en færing som vugger seg dovent i fortøyningene, det er den hete lukten av tjærebredd tømmer og soltørket tang, det er myggestikk på leggene og saltvann i håret. Sommer – det er de søte og syndige dagdrømmene som puster hemmelighetsfullt på deg ut fra dunkelheten under et bjørnebærkratt, og det er prestekraver med elsker av hjerte med lengsel og smerte og så videre en liten orakellek som vi tror like fullt og fast på hver gang vi er forelsket, enten vi er femten eller femogtredve og mer enn som så. Sommerens regn har en annen tone, en annen melodi enn regn ellers. Det synger i løvmassene, det klimprer langs strendene og knitrer i gruset og hamrer i bakken og gråter i mosen. Det lesker og velsigner og gir økt liv til alt det, solen har gitt liv. Og når det går sin vei igjen, møter du en tindrende nybadet sommer, da har underet skjedd på ny og det er blitt sommer en gang til. Selve din evne til å oppleve sommeren er blitt fornyet etter sommerens regn." (s. 35)

"Inni hodet mitt sitter det en liten melodi som ikke vil holde opp. Dette kan jo høres vakkert og poetisk og burde i virkeligheten ha vært det også, ettersom melodien er laget av Schubert og kjent som nydelig, skjønn og deilig og stemningsfull. Fenomenet beror antakelig på at platen med denne melodien gjennom lengre tid må ha ligget øverst i bunken med de platene som NRKs teknikere griper til når det blir pause mellom nyhetssendingen og værmeldingen, eller mellom andre programposter. Opplevelsen er verken skjønn eller poetisk, og jeg er glad lytterne ikke kan høre de manende appeller jeg benytter for å jage melodien vekk. Den er imidlertid ufølsom overfor upoetiske vendinger, så vel som for saklig argumentasjon og for den sak skyld også vennlige henstillinger. Kanskje lytterne har opplevd noe liknende? – Man prøver kan hende med en annen melodi, man nynner energisk og demonstrativt en hvilken som helst annen melodi. Fortrinnsvis en lettfattelig melodi, som menuetten fra Don Juan, Gubban Noah eller Sønner av Norge. Så lenge disse tonene sildrer, holder Schubert seg så noenlunde i bakgrunnen. Men heller ikke et sekund lenger. Kampen minner om den man utkjemper når en tung og innful flue burer som et tannlegebor omkring lampen og stinger nåler gjennom tankene. Hver gang man slår etter den, letter den et øyeblikk for å være på pletten igjen straks etter." (s. 69)

Neste boka derimot, den er noko heilt anna enn Ytringer i det blå. Dette er nemleg den åttande boka i ein eineståande spionthrillerserie, nemleg om dei avdanka agentane frå MI5. Råtne epler av Mick Herron var ei heilt herleg leseoppleving, eg lar rett og slett sitata tale for seg sjølve:

 

"Slough House absorberte endringer, sugde smaken ut av dem og spyttet dem ut igjen." (s. 19) 

 

"Denne dansen, tenkte hun, var like formell som noe Jane Austen kunne ha diktet opp; de høflige løgnene som ble servert, halvsannhetene som ble utvekslet, med håp om at de ikke ville bli avslørt. Spionmiljøet hadde sin egen runddans." (s. 92)

 

"Hun sukket, tørket ferdig og betraktet resultatet: litt færre skitne vinduer. En viss innsats, og nesten null resultat. Nærmest en kopi av dagliglivet i Slough House." (s. 30) 

 

"Høsten kom sigende, og ville ha den vanlige virkningen – når høsten senker seg over byen, mister den adjektivene som trærne mister løv, til det eneste som står igjen er det åpenbare: London er stor, veiene er harde, himmelen er grå, støyen er sterk. Mange måneder til det bildet ble mildere." (s. 204) 

 

"Kanskje den vurderer å knuse denne lille hindringen til fyrstikker og støv, men om så var, glir øyeblikket forbi, vinden går videre og tar orkesteret med. Orkesteret demper seg, leker med temaet en siste gang og gjør seg ferdig. Vinden har et mål, og på dette gretne tidspunktet er den ikke sterk nok til holde på det. Den er på vei til sterkere lys, stjernestatusen som venter, et sted over regnbuen. Dermed blir den svarte døra verken ristet eller rørt. Men i likhet med at den aldri blir åpnet, aldri lukket i døgnets lyse timer, vil den heller ikke gi etter nå, og den som vil inn, må ta sceneinngangen, gjennom smuget, forbi de overfylte søppeldunkene og den nærmest ugjennomtrengelige stanken fra kummene, gjennom døra som kiler seg til alle årstider, og når vedkommende endelig er inne, gå opp trappa med teppet som er like tynnslitt som en skuespillers ego, mellom vegger med muggflekker, under lyspærer som er enten nakne og/eller utbrent. Her inne er det mørkt, et kompakt mørke, med lydeffekter fra dampende fukt og flassende gipsflak, med romsterende skadedyr i kulissene. Trappa blir smalere jo lenger opp man kommer, og de doble kontorene på hver avsats er møblert med shabby rekvisitter med riper overalt og rifter på alt som kan rives opp – ingenting som kan skades to ganger har blitt skadet bare én gang, for historien gjentar seg, først som tragedie og deretter som farse, og her i Slough House er den daglige dont så uendelig ensformig at skuespillerne sliter med å skille dagene fra hverandre. Det er riktigere å si at de tviler på om det spiller noen rolle, for rollen til de sløve hestene, som dette ensemblet blir kalt, er å akseptere kjedsomhet og mangel på tilfredshet; stå skuffet igjen, stirre bittert rundt seg og skjønne at livet ikke er en audition, bortsett fra i de rollene som er det, og det er i de rollene de har sviktet. For Slough House er endestasjonen, rottereiret som Regent’s Park sender taperne sine til, og disse stjerneaspirantene fra den britiske sikkerhetstjenesten lever i etterdønningene av sine yrkestabber. Der de en gang drømte om hovedroller i nasjonens hemmelige forsvar, har de i stedet endt med statistroller, som spydbærere for Jackson Lamb." (s. 16)

 

"Vindens melodi har tonet ut og Slough House er stille som en mus – det vender og vrir seg og krafser og piper. Når morgenen kommer, vil det spredte ensemblet samles igjen, som på ethvert kontor, kjente scener vil utspille seg igjen: den passivt aggressive kjeklingen, den hjernelammende kjedsomheten, den dårlig skjulte fiendtligheten, kranglene om kjøleskapet. Ingen av disse vil endre seg nevneverdig. Men som på ethvert kontor vil de fleste involverte forvente at de skal gjøre det, som om et større drama er på trappene, et som vil viske ut alle deres tidligere feil – stikkord som har gått hus forbi, snubling i replikker, for tidlige utganger – slik at de endelig vil havne i rampelyset. Det er i det minste en grunn til å møte opp: Sjansen for at deres tilstedeværelse i dag vil bety at de slipper å være her i morgen, og at framtiden deres, i stedet for denne endeløse kjedsomheten som utspiller seg blant ødelagte møbler, snarere vil bli en strålende triumf der alt stemmer. Selv de som ikke lenger tror på dette, oppfører seg som om de gjør det, for hva skulle de ellers gjøre? Denne verdenen er liten nok som den er uten å akseptere at den aldri vil bli større. Det er bedre å bevare fantasien om at lyset vil gå ned og teppet opp hvert øyeblikk. At det når som helst vil skje noe." (s. 16) 

Nangijala og Fantastica

Godt å få nyte sommarvêret til det fulle sjølv om eg har vore på jobb. Eg har kvar dag prøvd å komme meg heim litt halvtidleg slik at eg har tid til å vere i hagen. For lesing ein halvtime eller time i ein lun krok ute i vår eigen hage, det er noko som verkeleg gir meg ro og fred. Å kunne gå med kjole eller skjørt utan strømpebukse på jobb, då veit ein at det er sommar, tihi. På tysdag sat eg over tre timar i eit møte med to av kollegaane mine, og sjølv om det høyrest lenge ut, var det eit produktivt møte der me fordelte kontoroppgåver og diskuterte litt kva me treng i administrasjonen. To barnebokklassikarar der begge går føre seg i andre verder er å finne blant sundagslistepunkta:

✦ lese ut finaste Brødrene Løvehjerte i lag med NRKs Leseklubben

✦ sitje ute i hagen med bok, kaffi og ein lussekatt

✦ få kaffibesøk av kjentfolk og dei ei omvising i huset midt i veka

✦ utruleg kul a cappella-versjon av "Seventy Six Trombones" frå The Music Man

✦ fylle lesebrettet med forskjellige bøker

✦ laurdagspizza og nokre episodar av Kongen befaler

✦ humlene og agurkurten i hagen vår

✦ tihi, denne lille pusen som blir vaska av den mykje større hunden 

✦ dahliaane hos naboen når eg går til og frå bussen 

✦ klippe meg sommarkort 

✦ ete på Jordbærpikene tysdagsettermiddag 

✦ må le av KLM sin ro-video som kom leeenge før all VM-roinga ;)

✦ gå barfota i graset og ha på meg vintagekjole 

✦ seks noveller i Du var medvirkende, alle sentrerte rundt Albert og folka i hans liv

✦ kveldssola på eit av soveromma 

✦ Instagramkontoen passegammelt med så mykje stilig retrointeriør 

✦ skuggespel på jobb, inga overrasking at det planteskuggar det går i

✦ fargane inne på lunsjrommet

✦ høyre "I Know Him So Well" frå musikalen Chess på radioen ein av morgonane 

✦ ja, takk til meir litterær turisme 

✦ japanspirea, så rosa og fin på veg til jobb 

✦ sitje ute i lunsjen, drikke kaffi og plukke små gulrøter frå plantekassene 

✦ å endeleg lese klassikaren The Neverending Story av Michael Ende, neste ut er vel filmen

🐝🪻

Bombus bombus som fyk rundt i hagen i vår. Ganske mange av dei. Det er fint å høyre humlene suse, og så er det gøy å sjå at dei verkeleg elskar agurkurten me fekk av nokon på jobb.

 

Kornblomst, stemorsblomar og andre fargerike småblomar som gjer at humlene trivst i hagen vår. For dette er vår hage, og me kjenner begge to at me er takksame som har denne plassen. Ein lun plass der me kan sitje ute om kveldane og kjenne at skuldrene blir låge, kjenne at me slappar av.

Nesten-ferie i hagen

Hagelivet i det siste. Fuglane kvitrar, humlene svirrar rundt og sola skin som aldri før. Sjølv om det ikkje er ferie heilt enno, har me ete ein is i hagen på ein kvardag – det er ikkje kvar dag det er slikt sommarvêr i byen. Og det heilt utan vind! Litt kaffi i kruset, fleire sider i ei god bok, kvardagsluksus.

Endeleg sommarkjensle

Sola har titta fram heile dagen, sommarkjensla sit i heile kroppen. Eg kjenner eg er klar for ferie no, det skal eg innrømme. Heldigvis ikkje så lenge att no. På jobb er det også færre folk sidan ein del har ferie, og tempoet er generelt litt rolegare. Men for all del, det er nok å gjere, og så har det jo vore fotball-VM. For sjølv om eg ikkje er særskilt interessert, har det ikkje vore mogleg å la vere å få med seg korleis det har gått med det norske landslaget. Natt til måndag klarte eg ikkje å sovne sidan eg visste at dei skulle spele mot Brasil. Og sjølv om det ikkje gjekk heile vegen då dei spelte mot England i går, er det utruleg gøy at dei kom så langt. Verken i går eller i dag hadde me store planar, noko som eg trur me trong begge to. Fallera, denne helga er nesten over og det same gjeld veka:

 

✦ Agatha Christie skreiv også under pseudonymet Mary Westmacott, og eg las nyleg ei av bøkene

✦ lese Service of All the Dead, den fjerde Morse-boka (og biletet er frå Oxford i fjor) 

✦ kontrasten mellom den lyseblå himmelen og dei knallraude heisekranene

✦ Pudding er ein ordentleg artig pus, og sjå kor liten og "pluffete" han var den fyrste dagen heime 

✦ for ein fin hund som låg i sola ved vårt nærmaste kjøpesenter 

✦ endeleg sommar utan altfor mykje vind 

✦ og derfor kunne sitje ute i hagen og verkeleg nyte julikveldane 

✦ høgdepunkta frå VM-kampen mellom Noreg og Brasil 

✦ dra bort målingteipen på jobb og sjå kor rett målingsstreken blei 

✦ få auge på små, rosa blomar då me traska ein tur i Sørmarka

✦ morgonsola som laga skugge og ein gul kjole med blomemønster

✦ humleskilt i Sørmarka, blir glad av å sjå slik frå "kommunen og de" 

✦ ei liste med 12 litterære byar å besøke

✦ prøve å senke skuldrene no i helga med å ikkje ha så mykje på planen 

✦ busshaldeplasslesing 

✦ sommarfarge i ein blome på veg til jobb

✦ bra kronikk om det å ro ned, sett i lys av VM 

✦ prøve å lappe ei strømpebukse

✦ byrje å pakke til ferien 

✦ solstrålane som skin når eg står og ventar på bussen 

✦ sjå ferdig den fine franske filmen En fanfare (på engelsk The Marching Band) 

✦ ha på meg ein superfin, sommarleg topp som mamma strikka til meg til bursdagen min :) 

✦ skuggespel i sofakroken i dag tidleg 

✦ gøy å lese ut den tredje boka serien om bokhandelen ein kan låne for ei viss tid

Brutt lenke

Luftetur her ute. Gå ut på berget, kjenne lukta av sjø, høyre bruset frå bølgjene. Både fargen og dufta frå nyperosene, synet av den mjuke myrullen, stoppe opp for å sjå på "Brutt lenke"-monumentet, eit minnesmerket etter Alexander Kielland-ulykka. Tenkje på det fine, store havet som også tar liv. Pust ut, pust inn. Sidan gå vidare og berre vere ute, i eitt med naturen for ei lita stund.

Bodleian Library

Divinity School og Duke Humfrey's Library i Oxford var absolutt eit av høgdepunkta på fjorårets interrailtur, og eg har spart dette besøket til slutt. Altså, sjekk ut taket! Å, det var utruleg stas å få ei lita omvisning der med så mange gamle bøker (og lukta av desse), arkitekturen og stemninga 

Duke Humfrey's Library frå slutten av 1400-talet er den eldste lesesalen ved Bodleian Library i Oxford. Tenk å kunne sitje her og studere, eller berre lese av all lyst. For å komme inn på dei forskjellige romma, til dømes Radcliffe Camera, må ein tinge billettar på førehand. Desse blir lagt ut på nett ein månad i forkant (akkurat på datoen), så eg var spent på om me klarte å få tak i billettar. Heldigvis gjorde me det, og me valde den guida omvisninga som varer i ein halvtime. Ein treng ikkje alltid så lang tid for å kjenne magien og historia som sit i desse salane, eit perfekt bibliofilbesøk!

Kattebok og nabolagskatt

Sit her og prøver å oppsummere nok ei veke, slik eg ofte gjer om sundagane. Er ikkje alltid like enkelt, særskilt når hovudet ikkje heng heilt med. Det er liksom litt rart når mannen min har "ferie" og ikkje eg (han er lærar), nokre av dagane på jobb er framleis supertravle (det er ikkje berre berre å byrje i ny jobb midt i høgsesongen), og så er det den der rare greia med fotball-VM – det er ei spent stemning som også eg kjenner på sjølv om eg ikkje er interessert i fotballspetakkelet. Oppi alt tar eg vare på alle dei gullkanta augeblinkane og samlar dei opp, slik som kundeserviceskryt, gårsdagens frukostquiz eller kveldens familiegrilling. Eg kjem nok til å leggje med før kampen set i gong:

 

✦ som eg hulka medan eg las denne: The Travelling Cat Chronicles av Hiro Arikawa gjorde inntrykk

✦ tinge setereservasjonar til togferien vår 

✦ grilling og speling i lag med familien på Sola i dag 

✦ lurer på om eg burde ha lese Mine venner av Fredrik Backmann i papirformat og ikkje på lydbok 

✦ kva bokelskarar blir kalla i forskjellige delar av verda, her er det mange fine og artige variantar 

✦ nabopusen er framleis litt skeptisk når den ser oss, men fin er den lell 

✦ knalloransje grøftekantbukett  

✦ trass ein del vind, har eg nokre av dagane hatt flotte lesestunder ute i hagen

✦ når den lille pusen litt etter litt blir kjent med den mykje større hunden 

✦ nyperoser, sjølukt og blå himmel ved Brutt lenke-monumentet på gårsdagens lille luftetur 

✦ Closely Watched Trains av Bohumil Hrabal var ei passe surrealistisk leseoppleving 

✦ høyre "He Ain't Heavy, He's My Brother" med The Hollies på radioen ein morgon 

✦ traske ein liten halvtime i nabolaget tidlegare i dag 

✦ Tweedy og Fluff må vere ein av dei skjønnaste duoane på Instagram 

✦ laurdagspizza og LOTR-film nr. to i lag med broremann 

✦ glimt av kontorlivet: Mummi-flaske og -skrivebok, ein finfin kaffikopp og ein ypperleg penn 

✦ Zalo er like artig å ha på besøk gong etter gong, eit sjarmtroll som kvitrar i veg

✦ fortsetje å lese Brødrene Løvehjerte i lag med NRKs Leseklubben 

✦ bake kake og ha med på jobb fordi ein av kollegaane mine hadde bursdag 

✦ gult er alltid kult, særskilt på asfalten på ein regntung dag 
✦ frukosthygge med den besteste gjengen, takksam for slike stunder i lag med fine folk 

✦ og så klart blei det både quiz, kaffigodt og ein heil haug med herlege digresjonar