Torborg Nedreaas si samling av radiokåseri, gitt ut under tittelen Ytringer i det blå i 1967, er den sjuande boka i mi eiga leseutfordring. Som nemnt i januar, skal eg i år lese ei bok i månaden av norske kvinnelege forfattarar som eg ikkje har lese før, ei bok for kvart tiår mellom 1900 og 2010. Nedreaas er kanskje aller best kjent for romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947), ho var ikkje redd for å skildre tabubelagde emne og ho skreiv både romanar, høyrespel, noveller og stykke for Fjernsynsteateret. Hennar skildringar av kvardagslivet er framleis veldig kjennbart, og i desse kåseria synest eg ho var god på trekke linjene frå det små og ut i den store, vide verda:
"Hver måned som skrider hen over denne vår deilige jord, har sin egen
lukt, sitt eget ansikt. En av dem er april, og gjennom selve navnet som
er nesten likt på alle menneskespråk, går det et eget glitter.
Og etter tusen på tusen vårer er våren like ung. Like ny og forvirrende
og åpen for underverker hver dag, hver natt, hver time på døgnet." (s. 17)
"Det surkler lykkelig i takrennene. Et ekorn krisler oppover en
lønnestamme. Når kvelden kommer, er det med stjerner i håret og en tre
kvart full måne på slep. Tåken har tatt skoene i hånden og listet bort.
Det er aldeles ufattelig, så blankpusset verden er en slik kveld! Den
har en helt annen stillhet enn tåkens stillhet det er en skinnende åpen
stillhet som føyer universet sammen med vår egen lille tilværelse og gir
ekko av en verden som i hele sin mektighet lever med i vårt eget
åndepust." (s. 43)
"Selve ordet «sommer» bærer i seg en smak av høyonn, med den krydrede
duften av tusen døende blomster. Sommer – det er solrefleks i levende
marmor på en færing som vugger seg dovent i fortøyningene, det er den
hete lukten av tjærebredd tømmer og soltørket tang, det er myggestikk på
leggene og saltvann i håret. Sommer – det er de søte og syndige
dagdrømmene som puster hemmelighetsfullt på deg ut fra dunkelheten under
et bjørnebærkratt, og det er prestekraver med elsker av hjerte med
lengsel og smerte og så videre en liten orakellek som vi tror like fullt
og fast på hver gang vi er forelsket, enten vi er femten eller
femogtredve og mer enn som så.
Sommerens regn har en annen tone, en annen melodi enn regn ellers. Det
synger i løvmassene, det klimprer langs strendene og knitrer i gruset og
hamrer i bakken og gråter i mosen. Det lesker og velsigner og gir økt
liv til alt det, solen har gitt liv. Og når det går sin vei igjen, møter
du en tindrende nybadet sommer, da har underet skjedd på ny og det er
blitt sommer en gang til. Selve din evne til å oppleve sommeren er blitt
fornyet etter sommerens regn." (s. 35)
"Inni hodet mitt sitter det en liten melodi som ikke vil holde opp. Dette
kan jo høres vakkert og poetisk og burde i virkeligheten ha vært det
også, ettersom melodien er laget av Schubert og kjent som nydelig,
skjønn og deilig og stemningsfull. Fenomenet beror antakelig på at
platen med denne melodien gjennom lengre tid må ha ligget øverst i
bunken med de platene som NRKs teknikere griper til når det blir pause
mellom nyhetssendingen og værmeldingen, eller mellom andre
programposter. Opplevelsen er verken skjønn eller poetisk, og jeg er
glad lytterne ikke kan høre de manende appeller jeg benytter for å jage
melodien vekk. Den er imidlertid ufølsom overfor upoetiske vendinger, så
vel som for saklig argumentasjon og for den sak skyld også vennlige
henstillinger.
Kanskje lytterne har opplevd noe liknende? – Man prøver kan hende med en
annen melodi, man nynner energisk og demonstrativt en hvilken som helst
annen melodi. Fortrinnsvis en lettfattelig melodi, som menuetten fra
Don Juan, Gubban Noah eller Sønner av Norge. Så lenge disse tonene
sildrer, holder Schubert seg så noenlunde i bakgrunnen. Men heller ikke
et sekund lenger.
Kampen minner om den man utkjemper når en tung og innful flue burer som
et tannlegebor omkring lampen og stinger nåler gjennom tankene. Hver
gang man slår etter den, letter den et øyeblikk for å være på pletten
igjen straks etter." (s. 69)
Neste boka derimot, den er noko heilt anna enn
Ytringer i det blå. Dette er nemleg den åttande boka i ein eineståande spionthrillerserie, nemleg om dei avdanka agentane frå MI5.
Råtne epler av Mick Herron var ei heilt herleg leseoppleving, eg lar rett og slett sitata tale for seg sjølve:
"Slough House absorberte endringer, sugde smaken ut av dem og spyttet dem ut igjen." (s. 19)
"Denne dansen, tenkte hun, var like formell som noe Jane Austen kunne ha diktet opp; de høflige løgnene som ble servert, halvsannhetene som ble utvekslet, med håp om at de ikke ville bli avslørt. Spionmiljøet hadde sin egen runddans." (s. 92)
"Hun sukket, tørket ferdig og betraktet resultatet: litt færre skitne
vinduer. En viss innsats, og nesten null resultat. Nærmest en kopi av
dagliglivet i Slough House." (s. 30)
"Høsten kom sigende, og ville ha den vanlige virkningen – når høsten
senker seg over byen, mister den adjektivene som trærne mister løv, til
det eneste som står igjen er det åpenbare: London er stor, veiene er
harde, himmelen er grå, støyen er sterk. Mange måneder til det bildet
ble mildere." (s. 204)
"Kanskje den vurderer å knuse denne lille hindringen til fyrstikker og
støv, men om så var, glir øyeblikket forbi, vinden går videre og tar
orkesteret med. Orkesteret demper seg, leker med temaet en siste gang og
gjør seg ferdig. Vinden har et mål, og på dette gretne tidspunktet er
den ikke sterk nok til holde på det. Den er på vei til sterkere lys,
stjernestatusen som venter, et sted over regnbuen.
Dermed blir den svarte døra verken ristet eller rørt. Men i likhet med
at den aldri blir åpnet, aldri lukket i døgnets lyse timer, vil den
heller ikke gi etter nå, og den som vil inn, må ta sceneinngangen,
gjennom smuget, forbi de overfylte søppeldunkene og den nærmest
ugjennomtrengelige stanken fra kummene, gjennom døra som kiler seg til
alle årstider, og når vedkommende endelig er inne, gå opp trappa med
teppet som er like tynnslitt som en skuespillers ego, mellom vegger med
muggflekker, under lyspærer som er enten nakne og/eller utbrent. Her
inne er det mørkt, et kompakt mørke, med lydeffekter fra dampende fukt
og flassende gipsflak, med romsterende skadedyr i kulissene. Trappa blir
smalere jo lenger opp man kommer, og de doble kontorene på hver avsats
er møblert med shabby rekvisitter med riper overalt og rifter på alt som
kan rives opp – ingenting som kan skades to ganger har blitt skadet
bare én gang, for historien gjentar seg, først som tragedie og deretter
som farse, og her i Slough House er den daglige dont så uendelig
ensformig at skuespillerne sliter med å skille dagene fra hverandre. Det
er riktigere å si at de tviler på om det spiller noen rolle, for rollen
til de sløve hestene, som dette ensemblet blir kalt, er å akseptere
kjedsomhet og mangel på tilfredshet; stå skuffet igjen, stirre bittert
rundt seg og skjønne at livet ikke er en audition, bortsett fra i de
rollene som er det, og det er i de rollene de har sviktet. For Slough
House er endestasjonen, rottereiret som Regent’s Park sender taperne
sine til, og disse stjerneaspirantene fra den britiske
sikkerhetstjenesten lever i etterdønningene av sine yrkestabber. Der de
en gang drømte om hovedroller i nasjonens hemmelige forsvar, har de i
stedet endt med statistroller, som spydbærere for Jackson Lamb." (s. 16)
"Vindens melodi har tonet ut og Slough House er stille som en mus – det
vender og vrir seg og krafser og piper. Når morgenen kommer, vil det
spredte ensemblet samles igjen, som på ethvert kontor, kjente scener vil
utspille seg igjen: den passivt aggressive kjeklingen, den
hjernelammende kjedsomheten, den dårlig skjulte fiendtligheten,
kranglene om kjøleskapet. Ingen av disse vil endre seg nevneverdig. Men
som på ethvert kontor vil de fleste involverte forvente at de skal gjøre
det, som om et større drama er på trappene, et som vil viske ut alle
deres tidligere feil – stikkord som har gått hus forbi, snubling i
replikker, for tidlige utganger – slik at de endelig vil havne i
rampelyset. Det er i det minste en grunn til å møte opp: Sjansen for at
deres tilstedeværelse i dag vil bety at de slipper å være her i morgen,
og at framtiden deres, i stedet for denne endeløse kjedsomheten som
utspiller seg blant ødelagte møbler, snarere vil bli en strålende triumf
der alt stemmer. Selv de som ikke lenger tror på dette, oppfører seg
som om de gjør det, for hva skulle de ellers gjøre? Denne verdenen er
liten nok som den er uten å akseptere at den aldri vil bli større. Det
er bedre å bevare fantasien om at lyset vil gå ned og teppet opp hvert
øyeblikk.
At det når som helst vil skje noe." (s. 16)