"Det fine med innsjøer i fjellet er at du ikke venter å se dem på veien opp, dersom du ikke på forhånd vet at de er der, og du ser dem ikke før du tar et siste skritt og trår over kanten, og der, rett for øynene dine, åpenbarer det med ett et helt nytt landskap." (s. 71)
"Han sa det slik: Sommeren sletter minnene på samme måte som den smelter
snøen, mens isbreen er snøen fra fjerne vintre; den er et vinterlig
minne som ikke vil bli glemt. Først nå forsto jeg hva det var han
snakket om." (s. 149)
I 2021 las eg boka De åtte fjellene av Paolo Cognetti. Eg brukte tid på å lese den, ikkje fordi den var dårleg, men fordi eg ønska å fordøye alle dei vakre og harde naturskildringane. Dei stille orda om oppvekst og venskap, kva fjellet gjer med deg som menneske. Og no går den på kino. Filmen har fått gode meldingar i fleire aviser (til dømes her og her), og i går stakk eg til byen for å sjå den på filmlerretet. Å kunne sjå dei høge fjella og
det ville landskapet, få oppleve venskapet mellom Pietro og Bruno,
musikken, cinematografien, ein
film som sakte tar deg med på ein oppvekst og eit liv høgt oppe i dei
italienske alpane. Det var på ein måte som å lese boka på ny samstundes som det var ei ny oppleving. Du må ha tid for å sjå filmen, den varer ei stund, men for ein fin, sårvakker film.
Legg igjen ein fin tanke