My dear friend

"Ah, Hastings, my dear friend. They were good days. Yes... they have been good days." Førre veke såg eg Curtain: Poirot's Last Case på NRK Nett-TV (det fyrste og det siste biletet er skjermdump derifrå). Joda, eg har sett den før, me det var lenge sidan og ein kan aldri bli lei den merkelege, lille detektiven som ikkje er fransk, men belgisk. Som bruker sine små grå til å oppklare mysteriet, som har den mest styla barten eg veit om. Den siste episoden, og boka også så klart, er ei aning mørkare og dystrare enn dei tidlegare historiene om Poirot og Hastings. Men det er likevel klasse over det heile, det er Agatha Christie! Når Poirot skriv brevet til Hastings, må eg innrømme at eg blir litt rørt. Sidan eg var tolv-tretten år, har eg lese alt som går an å lese som Christie i si tid skreiv. Mange av bøkene har eg lese meir enn to gongar, og episodane med David Suchet i spissen har eg sett like mange gongar. Poirot vil alltid vere ein del av livet mitt, sjølv om han er aldri så rar og merkverdig.