"Etter dansen"

"Det er fire år siden den kongolesiske kvinnen så meg inn i øynene og sa: "Ikke glem meg." For åtte år siden så et par andre øyne inn i mine og ba meg om ikke å gå til grunne. Jeg har ikke tenkt å glemme. Og jeg har ikke til hensikt å gå til grunne. Jeg har tenkt å gå videre." 

Et sterkt sitat fra bokå Etter dansen. Bokå e skreve av Gunnhild Corwin, forfatteren bak den minneverdige bokå Idas dans. E d ei bok eller to du bør lese i år, e d disse. Gunnhild e mor t Ida, og i Idas dans skrive hu om tiå gjennom Idas kamp mot kreften. Etter dansen e skreve en god del år ittepå og beskrive sorgen, minnene og kossen familien opplevde kampen. Ja, kreft e et stort og skummelt ord, men itte å ha lest disse bøkene, fekk eg et litt aent syn på d. Så klart e d ingen som vil at dette ska skje akkurat "meg og mine kjære", men Gunnhild klare å få frem at familien va aldri så sammensveiset som i den tunge tiå. Ja, eg felte tårer då eg leste bøkene, men de ga meg ein leseropplevelse av de sjeldne. D e någen år siå eg leste Idas dans, men Etter dansen sitte ennå friskt i minnet og eg leste de siste sidene på jobb for eg klarte ikkje å legge den fra meg. Ja, bøkene e tankevekkere, men eg meine at me trenge d av og t oppi den travle kverdagen vår. Me trenge å stoppe opp, trekke pusten, bare kjenne at me e t, at me ikkje bare fyke rundt fra ende t aen. Med disse bøkene fekk eg ein sånn opplevelse fordi du ser ting i et aent perspektiv. I tillegg skrive Gunnhild mye om sorgen, at me faktisk ska få lov t å sørge. D e ikkje alltid like lett når kverdagen plutselig komme litt for brått på itte ein trist opplevelse. 

"Det betyr ikke at barns sorg ikke er smertefull. Deres sorg er like vond, like stor og like viktig som voksnes. Men den er mer naturlig, mer genuin. Det skal mye avlæring til før vi lærer oss å leve. Jeg tror sorgen blir lettere å bære hvis vi gjør som barna. Hvis vi gir oss selv rom til å føle instinktene og følelsene våre, og hvis vi gir rom for hverandre."