Tre gode bøker og like gode sitat

Å lese ei Agatha Christie-bok i månaden, eg blir ikkje lei. I juli er det Mannen fra Cape Town, eller taken at the Flood, og Poirot og de små grå er alltid like artige, "Alle var de øyensynlig underlagt denne usannsynlige, vesle mannen med den store mustasjen. De satt der fromt og lydig – […], drapsmannen; hun, hans offer; David, mannen som elsket henne – alle satt med sin kaffekopp og lyttet til denne lille tassen som på en merkelig måte dominerte dem alle sammen." (s. 178).

"Det er lett for de som har mye, de som har starta med åpne dører, å snakke om hvor likt det er i Norge. Men prøv du, og se om du kan skru sammen et kjøkken fra IKEA uten bruksanvisning eller skrutrekker. Om du ikke har riktige verktøy med deg, eller noen som viser deg hvordan, er mye som er lett for noen, umulig for andre." (s. 130)

"Utenforskap, i sine mange former, kokes sjelden ned til én enkelt hendelse. Det som handler om klasse, om sosial status, om systematikken i rasisme og andre former for forskiellsbehandling, er som oftest ikke én situasjon som kan filmes, eller én enkel feil som kan rettes opp i med noen grep. Det som treffer flere og som på forskjellige måter trenger helt inn til beinmargen, som fester seg der så sterkt at det blir del av både identiteten og verdensbildet ditt, som former deler av livet, veivalg og muligheter du har, de skjer gjennom mange små drypp. Grenser som tråkkes over bare litt. Drypp. Hvordan du blir sett på og snakka til. Drypp Gjentagende bekreftelser. Drypp. Igjen og igjen, til dråpene til sammen har borra seg gjennom og lagd sine egne baner. Til det ikke blir én ting eller hendelse som er problemet, som gjor at noen har færre muligheter, ikke slipper inn, lever dårligere og kortere enn andre. Det er hele bildet. Ikke bare hvordan du ser på samfunnet eller hvordan samfunnet ser på deg. Men også hvordan du speiler deg selv i dammen fra alle de små dryppene." (s. 61). Eg har ikkje lese Zeshan Shakars bøker tidlegare eller høyrt på musikken til Don Martin, men eg likte verkeleg å lese om Groruddalen i Kan du høre byen puste ut.

 

Og bøkene til Emily Henry – dei følgjer kanskje alle same oppskrift, likevel synest eg det er noko eige ved dei, og eg likte godt å lese den nyaste, Funny Story, der Daphne og Miles er hovudkarakterane. "Inside, the fluorescent lights take their sweet time flickering on.
I feel a pang of longing, Nostalgia, I guess, for every library I’ve ever loved, and the little girl who dreamed of this: being the first person in and the last out of a building brimming with books. And feeling like it belonged to me in a way, and I to it.
A home, when nowhere else felt right.
Harvey takes a deep breath. 'Don’t you love the way it smells?'
'So, so much,' I say.
'That right there' he says, 'is why I can’t retire. If could live in this feeling, I would.'" (s. 352)

"'How did it start?' he asks. 'The library thing'
I cast my mind back, to before grad school, before undergrad even, all the way to the first moment I remember loving a story. Feeling like I was living it. Being, even as a child, bowled over by how something imaginary could become real, could wring every emotion from me or make me homesick for places I’d never been.
'Narnia,' I tell him.
'Now, that one I’ve heard of,' he says.
'Ever since Mr. Tumnus showed up at that snowy lamppost, this world was never going to quite cut it for me.'
'Who’s Mr. Tumnus?' he asks.
'I thought you’d read it!' I cry.
'No, I’ve heard of it,' he corrects me." (s. 127)