"October was a beautiful month at Green Gables, when the birches in the hollow turned as golden as sunshine and the maples behind the orchard were royal crimson and the wild cherry trees along the lane put on the loveliest shades of dark red and bronzy green, while the fields sunned themselves in aftermaths. Anne reveled in the world of color about her. "Oh, Marilla," she exclaimed one Saturday morning, coming dancing in with her arms full of gorgeous boughs. 'I'm so glad I live in a world where there are Octobers. It would be terrible if we just skipped from September to November, wouldn't it? Look at these maple branches. Don't they give you a thrill–several thrills? I'm going to decorate my room with them.'" (kap. 16, Anne of Green Gables av L. M. Montgomery).
Desse orda. Eg veit eg har delt dei her før, men dei er like gjeldande også i år. Og neste år. År etter år. For dei gjer noko med meg, og ikkje minst så kjenner eg meg igjen. Hausten er ikkje min favorittårstid, men oktober med alle sine fargar, den kan eg like. Ikkje berre liker eg den, eg trykkjer den hardt mot brystet, tar meg sjølv i å smile av kvar minste lille fargenyanse (og dei er det mange av), prøver å hugse haustblada i alle moglege fargar når mørke november snart tar over.
Legg igjen ein fin tanke